Når man har dyr går livet og døden hånd i hånd. Dyr dør, blir syke eller skal slaktes. Noen ganger må man ta vanskelige beslutninger. I går innså vi at det ene lille svarte lammet måtte finne et nytt hjem. Mora vil ikke vite av det og handler helt etter sitt instinkt. Juret er lite og ho har bare melk til en og da er det naturlig å avvise det minste. Sånn er naturen. I tre dager har vi gitt lammet melk fra flaske og prøvd å se om mora vil akseptere det. Forgjeves.
Å fostre opp et kopplam høres søtt og hyggelig ut. Men realiteten er at du da enten flasker det flere ganger i døgnet eller setter det i en binge med en såkalt lammemor som er en bøtte med mange smokker som man fyller med erstatningsmelk. Det er helt umulig å få til flasking med vanlig jobb ved siden av. Og ikke minst med familie ved siden av. Vi tok en avgjørelse på å sende vekk den lille tassen til noen snille folk vi kjenner som har mange kopplam.
Så sto han på gårdsplassen og venta på å bli plukka opp, fikk ei venteflaske, bæsja litt og tissa litt og virka ganske forvirra over å være ute for første gang.
Det ble ikke så mye bedre da han fotfulgte meg som om jeg var mora hans...hans egen mor breka bare et par ganger da jeg tok han ut av bingen og ferdig med det.
Han sovna på armen min mens jeg snakka med bonden og skrek hjerteskjærende da jeg ga han fra meg.
Jeg tillegger ikke dyr å resonnere på menneskelig vis, men kunne ikke la være å tenke hvordan det må føles å først bli frastøtt av din egen mor for så å bli gitt videre av den eneste du fikk noe kjærlighet fra. Uff og uff, den fredagskvelden ble tårevåt selv om skuldrene var 10 kg lettere!
Lørdagen skulle vise seg å bli mye bedre!
Sola skinte for første gang på lenge! Det føltes hvertfall sånn etter så mye regn som har kommet de siste dagene. Hønene setter pris på å sole seg på en lun plass :)
Å fostre opp et kopplam høres søtt og hyggelig ut. Men realiteten er at du da enten flasker det flere ganger i døgnet eller setter det i en binge med en såkalt lammemor som er en bøtte med mange smokker som man fyller med erstatningsmelk. Det er helt umulig å få til flasking med vanlig jobb ved siden av. Og ikke minst med familie ved siden av. Vi tok en avgjørelse på å sende vekk den lille tassen til noen snille folk vi kjenner som har mange kopplam.
Så sto han på gårdsplassen og venta på å bli plukka opp, fikk ei venteflaske, bæsja litt og tissa litt og virka ganske forvirra over å være ute for første gang.
Det ble ikke så mye bedre da han fotfulgte meg som om jeg var mora hans...hans egen mor breka bare et par ganger da jeg tok han ut av bingen og ferdig med det.
Han sovna på armen min mens jeg snakka med bonden og skrek hjerteskjærende da jeg ga han fra meg.
Jeg tillegger ikke dyr å resonnere på menneskelig vis, men kunne ikke la være å tenke hvordan det må føles å først bli frastøtt av din egen mor for så å bli gitt videre av den eneste du fikk noe kjærlighet fra. Uff og uff, den fredagskvelden ble tårevåt selv om skuldrene var 10 kg lettere!
Lørdagen skulle vise seg å bli mye bedre!
Sola skinte for første gang på lenge! Det føltes hvertfall sånn etter så mye regn som har kommet de siste dagene. Hønene setter pris på å sole seg på en lun plass :)
De løfter vingene og prøver å få litt sol på den bleke hønsehuden sin. De ser ganske teite ut, men lukker øya og bare nyter.
Den svarte søya som avviste det ene lammet sitt fikk komme ut for første gang. Ho er flink med det lammet ho ikke avviste. Det er ei spesiell søye som faktisk har lært seg måter å be om kos!
I begynnelsen av uka oppdaget vi at en av trillingmødrene hadde et kjempejur som var rødt og sprengt. Jeg ble redd det var jurbetennelse som kan bli ganske alvorlig. Ho hadde et sår på spenen som gjorde at lamma ikke fikk drikke, derfor fikk ho melkespreng som kan føre til jurbetennelse. Vi fikk melka ut trykket og smørte såret med arganolje blandet med vaselin og nå er ho bra og lamma får drikke igjen! Hurra, enda et område der arganoljen viser sin helende effekt! og en lettelse for oss å se at alt fungerer og vi ikke trenger å gi lamma noe ekstra.
På tirsdag hadde vi siste fødsel. Et kjempelam som var litt leit å få ut og vi måtte hjelpe til. Vi var helt sikre på at denne søya skulle ha to lam, men så kom det ett stort i stedet. Så ho har tatt godt for seg i matfatet og er vel det man kaller god og rund. Så nå er det slutt på våkenettene i fjøset,alle er på beitet og klarer seg med daglig tilsyn :) en fin lørdag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar